Trondheim, eller Trondhjem, er en by i Trøndelag, og er kommunen som har tredje flest innbyggere i Norge. Det er også byen der mannen min ble født for noen år siden. Men det var på grunn av Ski Tour 2020 at vi reiste dit.
Anders hadde dratt til Sverige for ti dager siden for å dekke langrennsmesterkapet. Og siden vi savner hverandre, arrangerte vi å treffes i Trondheim.
Men, det var også en annen grunn til at jeg gledet meg. Anders hadde sagt til meg at Marit Bjørgen skulle være der. Da ble jeg enda gladere!
Jeg hadde egentlig truffet henne to ganger før. Den første gangen var på Gålå i 2017 på et ski-NM. Da hadde jeg ikke noe peiling på ski generelt, og på hvor viktig ski er i Norges kultur. Denne kunnskapen tar litt tid å prosessere for én som vokste opp i Latin-Amerika. Etterhvert lærte jeg om ski, og om de som har satt spor i skihistorien, og Marit er én av dem. Da jeg skjønte hvor viktig langrenn er i Norge, angret jeg at jeg ikke tok en selfie med henne.
Jeg leste om henne, til og med i bøkene mine fra voksenopplæringen, på samfunnskunnskapkurset, og lærte om henne fra Anders som fikk dekke hele karrieren hennes. Jeg var allerede en fan.
Den andre gangen jeg traff henne var i Hellas, på Athens flyplass i mai 2018 da vi dro til FIS-kongressen. Hun hadde allerede lagt opp for tre måneder siden. Hun sto bak oss i innsjekkingskøen, men jeg la ikke merke til det. Det var først da vi dro at jeg hørte Anders sa hei til noen. Dessverre var jeg veldig sulten, og ville bare rekke en mathall. 20 minutter etter spurte jeg: «Forresten, hvem var det i køen du sa hei til?» Han svarte: «Det var Marit Bjørgen». Nei! Jeg hadde igjen mistet muligheten til å si hei og ta et bilde.
Men hvorfor ville jeg ta et bilde sammen med henne? Sannheten er at jeg var veldig imponert. En kvinne på min alder, som er så sterk, har fått 15 olympiske medaljer, er mor, samboer, datter, trøndersk…herregud for et forbilde! Det gjør meg veldig glad å se hva hun har fått til.
Endelig skjedde det. Da vi var i Trondheim for ei uke siden, gikk vi på et barnearrangement i sentrum. Der kunne de små gå på ski, og Marit ble invitert for å gi medaljer til barna. Det var rett og slett veldig koselig. Anders måtte jobbe litt der.
Jeg var ikke den eneste som ville treffe Marit. Det var også en kinesisk skiløper som ventet på å treffe idolet sitt. Hun fikk en klem og en signatur. Det var ganske rørende. Etterpå var det min tur!
Dette var et høydepunkt for meg. Selv om Marit ikke kommer til å lese dette innlegget, vil jeg si tusen takk!
Resten av helgen skal jeg fortelle om i et annet innlegg.
Takk for nå!
♥Kenia
Mitt Sted 