For mange er Cancun stedet å feriere, og for å koble av fra hverdagen. Å ligge på stranda foran det meksikanske, karibiske, turkise havet med en øl og en bok er ikke det verste.
Denne uka markerer Cancun sitt 50-årsjubileum. Derfor er dette innlegget en liten hyllest til en by der jeg bodde i 13 år, og, på en måte, byen som påvirket meg veldig mye.
Cancun ligger i delstaten Quintana Roo, i Mexico, på Yucatanhalvøya. Med 848.465 innbyggere er Cancun den raskest voksende byene i Mexico.
Men før Cancun ble et verdenskjent turistmål, og før den spanske okkupasjon, var Yucatanhalvøya bebodd og kontrollert av Mayaene inntil de forsvant på 15-hundretallet. I århundrer var dette området bare mangrover, jungler og jomfruelige strender.
Mayaene kalte området «Kan Kun», som betyr «slangehiet» på mayansk. Årsaken til det er at det finnes 46 forskjellige arter slanger, men bare fire av dem er dødelige. Etterpå kom spanjolene, og endret navnet til det vi kjenner i dag, Can Cun.
Cancun er egentlig en 27 kilometer lang øy som er forbundet gjennom to broer på begge ender.
Calinda bro retning sentrum 
Punta Nizuc bro, retning flyplassen
Men det var ikke før 1968 at de meksikanske myndighetene innså at området hadde potensial. En halvøy omgitt av en lagune og det karibiske havet måtte utforskes og utnyttes, det var rett og slett en karibiske juvel.
1970. Begynnelsen av «cancuneventyret»
Utviklingen begynte straks og da ble øya og fastland knyttet sammen. Samtidig startet byggingen av mange hoteller og turistbedrifter som ville dekke 150 kilometer langs Maya-rivieraen. Inkludert Puerto Morelos, Playa del Carmen, Tulum og utover. Selvfølgelig trengte prosjektet en betydelig utenlandsk investering. 200 millioner pesos, ca (86,5 millioner kroner) var første investeringen.
Bygning av første broen i 1970 
Cancun Island, 70-tallet 
Det første flytårnet i Cancun
2004. Begynnelsen av «Kenia-eventyret»
I 2004 flyttet jeg til Cancun. Byen var fortsatt ganske ung, men det var en by der det fantes mange jobber innen det jeg er utdannet i. Jeg var 23 år gammel, og hadde ikke noe peiling på Cancuns arbeidsliv. Faren min hadde sagt til meg mange ganger at jeg måtte vurdere å flytte dit, men det ville jeg ikke. (Hvor dum var jeg!).
Etter et par måneder kom faren min med en konvolutt med en flybillett og penger. Jeg skulle flytte om en måned. Den gangen forsto jeg ikke at faren min ville gi meg en livsmulighet! Han hadde vært på ferie dit sammen med mora mi, og da tenkte han at byen og miljøet passet veldig bra for meg.
Jeg var bare sur og litt forvirret, men ble enig med pappa etter hvert. Da måtte jeg finne et sted å bo på forhånd. Heldigvis hadde jeg noen venner i Poza Rica som kjente noen i Cancun som var villige å leie ut et rom til meg.
Jeg ankom Cancun 28. mars 2004. Det var også første gang jeg var i et fly.
På den tiden var det ikke mulig å søke jobb på nettet som vi gjør nå. Man måtte kjøpe avisen, og lese stillingsannonser. Samtidig måtte man kjøpe søknadsskjema selv, fylle dem ut, og levere dem selv. Jeg husker at jeg gikk så mye langs «Zona Hotelera» (hotellområdet), og søkte jobb på hotell etter hotell i mange timer under sola, hver dag. Jeg var sliten og svett, men samtidig var jeg veldig spent og glad. Utsikten min var alltid det turkise, karibiske havet, og i tillegg hadde jeg en god magefølelse.
Etter et par uker fikk jeg en jobb, og resten er historie. Faren min hadde gitt meg den beste muligheten i livet mitt! Og for det er jeg takknemlig for alltid.
Cancun betyr kjempemye for meg. Det er byen der jeg utviklet meg fullstendig på en profesjonell måte, men også på et personlig nivå. Der kjøpte jeg min første bil og mitt første hus. Der opplevde jeg den verste orkanen som har vært i Mexico (Wilma). Den herjet i Quintana Roo-staten i 70 timer!
Der ble jeg kjent med mine beste venner. Gloria, som åpnet leiligheten sin for meg uten å ha kjent meg før. Claudia, søstera til Gloria som kom for å besøke fra Veracruz en gang og aldri dro tilbake. Clara og Rebeca som var venner med dem allerede. De ble familien min, og er det fortsatt.
Fra venstre: Rebeca, Claudia, Gloria, meg og Clara
Og ikke minst er Cancun byen der jeg ble kjent med Anders i 2016. Og det er jo uvurderlig!
Første selfie sammen
I 2017 begynte jeg et annet kapitel i livet mitt, og cancuneventyret er i fortiden. Men det gjorde meg rett og slett til den kvinnen jeg er nå. Der nådde jeg bunnen, men kom også opp igjen. I Cancun er noen av de meste utrolige minnene mine. Det er en synd at den store 50-årsfeiringen som hadde vært planlagt på forhånd, mer en 300 hendelser, måtte avbrytes pga Covid-19.
Nå for tiden har Cancun 190 hoteller, litt over 35.000 rom, og er den mest besøkte byen i Latin-Amerika, med seks millioner turister hvert år. Jeg fikk æren av å være en del av denne historien, derfor vil jeg bare si takk for meg, og gratulerer med 50-årsjubileet, mitt elskede Cancun.
Kenia
Mitt Sted 