De dødes dag er en feiring som foregår 1. og 2. november hvert år, der de døde kommer tilbake i to dager. Det er tradisjonen som best representerer den meksikanske identiteten. De sterke fargene som brukes i feiringen står i kontrast til sorg. I disse dagene finnes det ikke plass til tristhet. De som har gått bort kommer tilbake for å feire med familiene sine som har pyntet et spesielt alter hjemme. I dette innlegget skal jeg skrive om tradisjonen som har krysset grenser.
Denne feiringen dateres tilbake til før-spansk tid, da mange mesoamerikanske etniske grupper tilba døden. I følge tradisjonen måtte de levende hjelpe de som hadde dødd med å begynne reisen til det hinsidige.
Nå for tiden begynner feiringen natt til 1. november. Familiene drar til kirkegårder (i Mexico er kirkegårder ikke ved kirker forresten), der de har slektninger som er døde, og tenner lys på deres grav. De forblir der helst hele natta. De tar med mat, og noen ganger inviteres også mariachi-orkester. De tror at denne dagen kan de levende og døde møtes, og derfor vil de ikke forlate graven. De levende viser de døde veien ved å lage en sti av stearinlys og blader fra marigold-blomster.
Forberedelsene består av å lage pan de muerto (dødebrød) som bakes bare til denne feiringen. Brødet har en bolleform og representerer en hodeskalle. Det er dekorert med ekstra deig som er formet som bein, og symboliserer beinene til de som er døde.
1. november lager alle tamales (namnam) som er en tradisjonell meksikansk matrett og som er laget av maismel og er fylt av kjøtt, chilisaus og noen ganger grønnsaker og ost. De er pakket inn og kokt i bananblad.
Samtidig er det obligatorisk å lage mole, den eneste meksikanske maten Anders ikke liker. I følge wikipedia (på norsk) er mole Mexicos nasjonalrett. Men jeg er uenig. Faktum er at mole er én av de viktigste matretter i Mexico, og det består av hundrevis ingredienser. Kort sagt kan jeg si at det er kylling eller kalkun med saus laget av en blanding av forskjellige sjokolader, forskjellige chili og krydder. For å forklare hva mole er ville jeg trenge en helt annet innlegg.
Men det som er viktigste er å skape «el altar de muertos». Altar de muertos er et sted hjemme der man samler alle de tingene som de som døde pleide å bruke og like. Deres favoritt mat, frukt, sjokolade, drikk (både vann og brennevin om det var en voksen), blomster, bilder av de døde, samt som stearinlys, helgener og krusifikser. Alterene er dekorert også med papirklipp, marigold- og celosia Cristata blomster (kjent som red cockscomb blomster også). Her ser vi også de fire elementer, ild, jord, luft og vann.
Alteret må bygges i etasjer. De vanligste består av tre etasjer mens noen andre består av inntil til sju. De forskjellige nivåene symboliserer den materielle og immaterielle verden, ifølge tradisjonen.
På hele alteret må det plasseres «calaveritas de azúcar» som er fargerike dødningskaller laget av sukker. Det er jo favorittene for barn. Skallene representerer at døden kan være søt og ikke nødvendigvis sur.
Tradisjonen sier at 1. november er det barnas sjeler som kommer tilbake først, og de voksne på den 2. november. Feiringen begynner når et medlem av familien tenner lysene på alteret, mens de andre sier høyt navnene til de døde som de forventer.
Det er tusenvis forskjellige arrangementer fra sør til nord i forhold til denne feiringen. Noen steder feires det annerledes enn andre. Men betydning er det samme overalt.
Det er faktisk fascinerende at i Mexico feirer man de døde på samme måte som forfedrene våre gjorde. For dem var død et skritt til ett nytt og bedre liv, og derfor måtte det bli feiret.
I det siste årene har det blitt arrangert en parade i Mexico City for å feire denne tradisjonen. Paraden ble inspirert fra filmen «Spectre» (James Bond). Da produsenter var i Mexico City og lette etter lokasjoner for filmen, så de antakelig et alter i sentrum og måtte integrere meksikansk folkekunst i filmen. Siden da, reiser cirka en million turister hvert år fra verden rundt for å se slik arrangement i Mexico City.
Om dere ikke har gjort det, så anbefaler jeg å se på animasjonsfilmen «Coco». Den forklarer denne feiringen på en strålende måte. Den er rørende og har en veldig god moral. Den fikk til og med to Oscars i 2018 for best original song og beste animated feature film.
I 2003 ble de dødens dag lagt til Unescos liste over immateriell kulturarv.
I Mexico kommer ikke de som har gått bort tilbake som spøkelser, men som sjeler. De lever i minnene våre. Vi bringer dem tilbake hvert eneste år gjennom hyllesten vår. For meksikanere er det veldig viktig å holde fast på tradisjonene, og det gjør vi.
Takk for nå!
“El único antídoto para la muerte es la memoria, por eso… no los olvides”
Ukjent
Mitt Sted 