Som noen vet allerede, har jeg omfavnet vinteraktivitetene i Norge, og har blitt veldig glad i å gå på ski, noe som er nesten påbudt når man gifter seg med en nordmann. De første to vintrene var det kjempegodt skiføre. Til og med i nærheten av der vi bor, på Nøklevann som er litt over tre kilometer langt, og ligger i Østmarka i Oslo.
Dette er min tredje vinter her, og den mildeste så langt med nesten null snø. Derfor bestemte vi oss for å skaffe oss skøyter, og få mest mulig ut av vinteren.
Jeg har gått på rulleskøyter i mange år da jeg bodde i Mexico, og til og med konkurrert noen ganger. Av og til gikk jeg på vanlige skøyter, men aldri ute i naturen. Og det var det vi ville gjøre.
Da vi hadde kjøpt skøytene, dro vi straks til Nøklevann, der vi pleier å gå på ski. Det var ca 5-6 plussgrader, og jeg var litt skeptisk til om isen ville være tykk nok. Uansett prøvde vi, og det var helt magisk. Vi hadde stedet helt for oss selv, og jeg gikk på skøyter på innsjøen! Naturen i Norge slutter aldri å overraske meg.
Men jeg var ikke så heldig andre gangen vi gikk på skøyter, dessverre. Det var en veldig fin søndag, sola skinte og temperaturen var, igjen, noen plussgrader. Det var selvfølgelig mange familier som gikk på skøyter , og da følte jeg meg ganske trygg. Denne gangen klarte vi å gå langt ut på isen. Jeg liker å gjøre noen piruetter (om man kan kalle det piruetter, hehe). Vi hadde det gøy og tok mange bilder.
Etter at vi hadde gått ca 30 minutter, falt jeg plutselig på isen, og glei som en pingvin på tegnefilmer, på magen min. Anders var bak meg med god avstand, så han klarte å se hvordan jeg falt. Jeg husker bare at han sa «Oh my god!» og skyndte seg for å hjelpe meg. Jeg kjente veldig klart at kneet mitt slo seg på isen, og det samme gjorde bekkenet mitt. Det er jo ikke morsomt å falle på isen, det kan jeg si nå.
Vi kom hjem og la ispose (mer som en pølsepose) på kneet. Dagen etter gjorde det fortsatt vondt, og da bestemte vi oss for å dra til Legevakten.
Etter min mening er Legevakt-tjenesten i Oslo veldig god. Det var andre gang jeg var der (den første gangen var ganske morsom, kanskje jeg skal skrive om det senere). Ventetiden var ikke så langt. Jeg fikk en dyktig lege som trodde jeg var chilensk. De tok røntgen av kneet, og takk og pris var det ikke noe brukket bein. Jeg fikk med meg krykker hjem. Alt tok bare litt over en time.
Fem dager har gått, og det gjør fortsatt litt vondt, men heldigvis er det bare et spørsmål om tid.
Men skøyteeventyret mitt ikke er slutt! Jeg gleder meg til å gjøre det igjen, med litt mer fokus på isen enn før, og kanskje en hjelm.
Mitt Sted 